Berg og dalbane

Vi lever i en berg og dalbane for tiden. Vår vakre lille tuppelur, vår skjønne lille solstråle - som stort sett er blid – som alltid forteller høyt og sprudlende (noen ganger på et språk vi ikke forstår) om alt som skjer, har skjedd, er assosiert med - i løpet av dagen. Ofte i ett forrykende tempo avbrutt med høye hviiiin og store latteranfall. Denne lille frøkna forandrer seg noen ganger (til dels ofte) til et vesen vi ikke kjenner. Noe illsint noe, morsk i blikket, stampende over gulvet med bråe bevegelser og armene i kors. Furting har fått et nytt innhold liksom. ”Bill ikke” og ”gjøre sjøl” er ofte brukt. Hun roper det til og med i søvne. Greit å vite at dette går over, eller gjør det noen ganger det, tro?

Vesenet viser seg

Vesenet ble veldig tydelig forleden helg vi skulle kjøpe pensko. Storebror hadde bursdag – og frøkna er opptatt av å pynte seg, må vite. Kjole, hvit strømpebukse – og….kriiiise…penskoene fra før sommeren var for små. Siden familien har sørget for bursdager som perler på en snor utover hele høsten, var det like greit å rykke ut tvert – for å kjøpe nye. Skobutikken på Valentinlyst glemmer nok ikke oss med det første.

De utvalgte sko

Fra vi kom inn i butikken hadde hun sett seg ut hvilke sko som var de utvalgte. Svarte, med glitter og blomster og en liten hæl. Hm – synd det ikke var samme par som mor hadde sett seg ut. Hæl til en 3-åring liksom? Nei, hva med disse – flate, god og stødig gummisåle – i sølv – også med glitter og broderi. God kontakt med underlaget og mindre fare for å skli og vrikle ankler…og sånn fornuftige greier.  MEN…vesenet markerte tidlig at sølvskoene skulle ikke en gang prøves. Det ble en forestilling i et følelsesmessig sammenbrudd, gitt. Alt fra hyling, roping ”NEI”” BILL IKKE” – til store krokodilletårer – og direkte rømming ut av butikken! Selvfølgelig iført de svarte skoene som hun selv hadde valgt ut, men som mor ikke hadde betalt for enda…. Piiiiiinlig!

Anstrengt latter

Betjeningen var veldig hyggelig til og begynne med . ”De er så bestemte i den alderen”, etterfulgt av lett latter. Den latteren ble noe mer anstrengt ettersom scenarioet utspilte seg. Jeg synes de trakk seg litt vekk også, men mulig jeg tar feil. Andre kunder fikk samme oppførselen og. Pussig det der. Til små humoristiske kommentarer i ca 2 min, til litt mer stram munn etter hvert. Skjønner dem godt jeg – makan te styr. Mor måtte kaste jakka, svett og oppgitt – mest lyst til å synke ned i gulvbelegget. Ingen mulighet for å heve stemmen og være streng som i sin egen stue – det gjør man jo ikke i det offentlige rom. Man må opptre pedagogisk korrekt. Så da ble det korrekt lokking og lirking – og T-Y-D-E-L.I-G-E beskjeder.

Tapet var et faktum

Vel, sølvskoene ble prøvd til slutt – og tror du ikke jenta hadde flaks – for små. En størrelse større hadde de ikke, sa damene på skobutikken. De SA det ja – men mulig de bare ville ha oss utav dørene. Ikke vet jeg – frøkna har nå de skoene hun i utgangspunktet plukket seg ut. Vesen 1 – mamma 0.